| Notater |
- Av Sigmunn Lode (Gjengitt brosjyre utgitt av Farsund kommune, 1971/72)
Jochum får en idè
" Husan - elsket og omstridt gjennom generasjoner - fremtrer i dag i sin aller vakreste skikkelse som sentrum i et levende og voksende miljø.
Men for 170 år siden, da det sto ferdigbygget i all sin velde, kneisende høyt over almuebebyggelsen i det unge ladested, var det en sensasjon av prakt og byggekunst. Husan representerer Lund-familien på sitt høyeste, men desverre også begynnelsen til enden.
Husan var kronen på verket for Jochum Brinch Lund som i de foregående år hadde bygget ut Farsund fra å være et ubetydelig strandsted med noen få hus, til et ladested i sterk vekst, med omkringliggende "herligheder og virksomheder".
Overalt var Jochum. Hans imperium av virksomhet var av stor betydning for tvillingrikenes næringsliv. Sammen med generalkonsul Kielland i Stavanger og konsulene Niels Moe og Daniel Isachsen i Kristiansand, regjerte Jochum Lund sørvestkysten av Norge, fra Farsund.
Slik sto Jochum i bildet da han besluttet seg til å slå stort på med et palé i den virkelig mondene stil - et familiens samlingssted som skulle sette Ledaal i Stavanger i skyggen og fullstendig danke ut de mandalske og kristiansandske kondisjonerte boliger.
Jochum valgte sin byggegrunn omhyggelig. Paléet skulle ligge høyt slik det sømmer seg for storfolk. Det skulle gi fritt utsyn til havnen som var datidens viktigste veiforbindelse med omverdenen. Det skulle likevel være fornemt, tilbaketrukket. Kort sagt - her skulle alle tråder samles, både de øknomiske og de visuelle.
Bare det beste var godt nok. Jochum ville bygge i tidens spennende stil. Den kjente han blant annet gjennom sine sønner som vendte hjem fra utenlandsopphold i København, England og Frankrike. Guttene var sendt ut for å lære handel og kultur, og vel hjemme i feriene visste Jochum å pumpe dem for deres nyvundne informasjoner.
Men Jochum kjente også tidens ledende arkitekter og byggmestre. Han visste hvor han skulle henvende seg for å få den ønskede fagmessige hjelp. Han hadde midlene som skulle til, det var bare å sette i gang.
Ja, slik må det ha gått til at lille Farsund fikk sitt internasjonale palé.
Jochum selv fikk neppe mye glede av sitt storverk. Ingen vet eksakt når Husan sto ferdig til å bli tatt i bruk, men den mest alminnelige gjetning - 1801 - er trolig riktig. Da var sønnen Gabriel nygift og det var han som tok paléet i besittelse i første omgang. Jochum selv flyttet neppe fra sitt hus bak "de fire trær" på Torvet.
Selv om tidene hadde vært gode, kom nedgangen i fiskeriene allerede ved århundreskiftet - og endelig katastrofen i 1807. Katastrofen besto i at Danmark-Norge kom med i Napoleon-krigene på "den gale siden", og dessuten døde Jochum.
Han hadde sett sitt byggverk bli tatt i bruk, og han hadde bygget opp et handelsimperium for sønnene. Men hverken Gabriel eller Ebbe var med sin fine utdannelse rustet til å møte de vanskeligheter som kom.
Far Jochum hadde nok sørget godt for dem med den staselige bolig og allehånde virksomheter på land og sjø, men han hadde ikke kunne forutse at Norge skulle komme i bitter krig med frenden og handelspartneren England. Alt i det lundske handelshus var rettet mot England. Dit sendte man fisken og hummeren, og også den smule trelast man kunne avse, og derfra hentet man de varer som skulle selges videre i det ganske hjemland, og på krambodene i Farsund.
Nå stoppet alt.
Den ene virksomhet etter den andre gikk i stå. Skipene lå uvirksomme på havnen eller i Eikvaag, hvis de da ikke var blitt konfiskert i britiske havner, med store tap som følge.
Det lovende "Fahrsund Fiskerie Institut" hvor Jochum var gått "i kompaniskap med kongen selv", måtte innstille sin virksomhet. Ingen engelskmenn ville kjøpe, og hvis noen dro på sjøen for å fiske til Napoleon, var britene på pletten og konfiskerte.
Blokaden var effektiv, folk sultet. Lundene fikk likviditetskrise. Nå gikk de i stå i de strålende selskaper hvor alle de glade og kultiverte mennesker kappedes om damenes gunst, hvor edel vin perlet i glassene og hvor ungdommen danset, mens de eldre fruer passet måten for sine håpefulle og klekket ut fordelaktige partier.
Jochum fikk altså ikke mye glede av sitt Husan. Lite også sønnene som så brått møtte livets realiteter. De måtte redde stumpene - ved å slå seg på kaperfart.
Slik var livet i de første år i Husan. At gleden kom tilbake en stakket stund, skyldtes de eventyrlige inntekter av det legale sjørøveri som foregikk like utenfor Husans praktfulle dør, men hverken Ebbe eller Gabriel var menn for å bringe varig redning inn i familiens økonomi. Husan ble stående uferdig, og da de to sønner var borte gikk det fort i glemmeboken hvem som hadde stått for oppføringen. Den ene Lund etter den andre flyttet fra Farsund, og da ingen var tilbake var opplysningene vekk.
Hverken tegninger eller regnskaper er bevart."
Historie og historier
"Da Macody Lund dukket opp i sine fedres by mange generasjoner senere, møtte historikeren et familiepalé uten historie. "Herren til Husan" trivdes som fisken i vannet i de nye omgivelser - og bidro raskt med nye historier.
Man behøvde ikke, etter hans mening, spekulere på hvem byggmesteren var. Jochum selv tegnet Husan, sa Macody.
Jochum var altså ikke bare den store forretningsmann i sin tid, han var også en stor kunstnerbegavelse, som kjente de aller innerste av arkitekturens hemmeligheter så godt at han mestret de største problemer. Resultatet av hans funderinger med tegneblyanten, var Husan - paleét som har fått mang en senere byggekunstner til å sukke av misunnelse: Hvordan tilegne seg slike evner?
Og Macody Lund hadde mer å fortelle: Selv om Jochum personlig utformet sine arkitektoniske idéer, skaffet han seg hjelp til å rentegne eller føre bygningene i plan, som det heter. Til dette var ingen andre brukbar enn den beste - Georg Adam - den ene av de to brødre som har fått en stilart oppkalt etter seg.
Jochum var idémaker og byggherre, Adam tegnet, men hvem bygget?
- Jo, det gjorde snekker Juel, sa Macody, som også ga snekkeren status til samtiden ved å fortelle at han ble tippoldefar til billedhuggeren Mathias Skeibrok. Juel bygget også hus for Sterke Jansen i Eikvaag, mente samme kilde.
Nå vil tilfellet imidlertid at Sterke Jansen er en romanfigur, oppstått lenge etter Husans og Jansen-familiens hus i Eikvaag sto ferdig. Tilfeldigvis vet vi med stor sikkerhet hvem som bygget det siste.
Snekker Juel skar altså de fine ornamenter. Han var opphavsmann til utformingen og dimensjoneringen av det utvendige panel, som siden har dannet skole i distriktet. Han laget den berømte hoveddøren.
Husan var noe helt enestående, har Macody videre fortalt. Opprinnelig var huset dekket med marmorplater utvendig. Disse plater måtte man senere fjerne, fordi laftetømmeret under ikke fikk luft med den følge at det råtnet. De geniale arkitekter Jochum Lund, Adam og Juel hadde med andre ord gjort en amatørmessig feil, og endog en på grunnlag av en konstruksjon som er nærmest utenkelig i norsk byggekunst - marmor festet på laftetømmer.
Få egentlige fagfolk har beskjeftiget seg med Husan som arkitektur, men i Fortidsminnesmerkeforeningens årbok for 1912 er professor Jens Z. M. Kielland inne på spørsmålet i en interessant artikkel om den berømte snekker Ludvig Feyling, en tysker som slo seg ned i Sogndal og som har satt vakre spor etter seg overalt vestover i fylket, og i Rogaland.
Det er ikke så underlig at nettopp Kielland har skrevet om Feyling. Kielland-familien har aner i Sogndal gjennom de navngjetne Kirsebom-er som regjerte der nettopp i denne tid. Vi skal senere se at Kirsebom fantes det også i Jochum Lunds nærhet.
Feyling var en av dem som "kom, så og vant". Han var utdannet i sitt hjemland, og han rendyrket sin stil i Norge. Hans spor finnes i Stavangers gamle, fine arkitektur, blant annet på Ledaal. Ikke minst er han representert i Sogndal og i Flekkefjord.
Kielland fant hans spor til Eikvaag, nettopp til John Jansens staselige hus, det som dr. Arthur Danielsen har funnet frem alle fakta om, og som nå desverre er flyttet til Hald ved Mandal. I John Jansens hus finnes det typiske Feyling-detaljer overalt, i listverk og dører, og ikke minst i dimensjonering. En kraftig stil. Feylings spesielle perledekor er også representert her. Hans virtousitet var stor.
Feyling startet sin virksomhet her i landet i en slags tysk-tillempet rococco, gled senere over i en personlig utformet Louis XVI, slik vi ser det i Jansens hus.
Kielland trekker paralleller til Husan. Feylings klo er tydelig i detaljene, mente han, og pådro seg Macodys ubeherskede vrede.
Husans tilblivelseshistorie er med andre ord kontroversiell. De senere uttalelser i skriftlige fremstillinger fremtrer som varianter av Macody Lund og professor Kielland. Man har liksom aldri turdet ta standpunkt for eller imot noen av dem, og dermed er det blitt.
På denne bakgrunn er det jeg synes det er spennende å foreta nærmere undersøkelser - og de skal jeg gjøre nærmere rede for i det følgende. Resultatet vil kanskje overraske noen."
Verken Adam eller Juel
"Det må uten videre anses utelukkende at forretningsmannen Jochum Lund har tegnet et av de mest vellykkede byggverk i vår arkitektoniske gullalder. Hvis Jochum var en så fremragende kunstner, hvorfor tegnet han så ikke også Frelserens Kirke som han så generøst skjenket byen bare noen få år tidligere?
Men den gang gjorde han det som var naturlig for forretningsmannen og donatoren. Han engasjerte den beste arkitekt han kjente fra sitt eget miljø på sørkysten.
Mannen var Georg Johnstone - en skotte som allerede hadde hatt en viss suksess i landsdelen. Så tidlig som i 1766 tegnet Johnstone sorenskriver Fridrich Fridrichsens staselige hus i Mandal. Han er trolig også arkitekt for Andorsen-gården (1810) der i byen. Skotten har altså tilegnet seg kunnskap om norsk byggemateriale. Mens skrivergården er bygget i skotsk sandstein er Andorsen-gården vanlig laftet tømmer med liggende panel, og vel og merke et panel med visse eiendommeligheter, skåret direkte inn på meget smale vinduslister, hvilket er typisk for Farsund-distriktet.
Georg Johnstone behersket altså både mur- og trebygninger, og selv om han ikke skulle være Andorsen-gårdens arkitekt vet vi likevel at han befant seg i landet omkring århundreskiftet. I 1801 innviet man nemlig det første Lindesnes fyr - Johnstone var arkitekten.
Hva var naturligere enn at Jochum Brinch Lund gikk til en mann han kjente fra før, da Husan skulle bli til? En han stolte på, en han visste maktet den store oppgaven. Hvis vi tar for oss detaljene i Husan slik de opprinnelig var og detaljer fra de andre nevnte bygninger, finner vi mange likheter, men også mange forskjeller. Likhetene er vitigst. De store linjer i oppbygningen er stort sett de samme. Man merker den såkalte Style Adams, kanskje ikke så utpreget i Husan som i Andorsen-gården og Skrivergården.
Style Adams, hva er nå det?
Georg Adam var tidens fremste formgiver og arkitekt. Han og hans bror dominerte den engelsk-inspirerte formgivning i interiør og møblementer. De skapte en stil som representerer noe av det fineste av engelsk ungklassisisme. Men de kom aldri til Norge.
Det var deres stil som gjorde seg gjeldene her, i blanding med Louis XVI og den britiske variant, Georgian.
Hva som imidlertid må anses for å være det avgjørende bevis for at de herrer Adam ikke kan ha kjent til Husan i Farsund, langt mindre tegnet det, er det faktum at de begge var døde da Jochum skulle oppføre sitt palé. Den mest fremtredende av de to, Georg, døde allerede i 1792 og hans bror James i 1794.
Men skotten Johnstone spredte deres idéer videre, og han bodde i Norge, i Jochums eget miljø. Undertegnede er altså blitt stående ved Georg Johnstone som den mest sannsynlige skaper av Husan. Men hans navn gir neppe hele forklaringen. Vi står ennå overfor vanskeligheter før alt stemmer.
Husan har som nevnt avgjørende likheter med Andorsen-gården og Skrivergården, men mye er annerledes, rikere i detaljene, overdådigere, eller mer overlesset, prangende - selv om disiplin og måtehold gjør seg gjeldende.
Samtidig både ligner og ikke ligner detaljene mer på de i John Jansens hus i Eikvaag. Alt i Husan er lettere, slankere og mer oppadstrebende. Det samme gjelder selve huskroppens proporsjoner.
Kan det tenkes at Jochum hadde funnet seg en annen snekker enn den som hadde fulgt Johnstones anvisninger, en snekker med mesterskap, som i dette tilfelle imidlertid måtte underordne seg en sterk arkitekt?
Intet er mer naturlig. Snekker Feyling kjente Jochum trolig fra Jansen-huset. Det var bygget i slutten av 1700-årene. Jansen må allerede da ha vært en rik mann, muligens fikk han en god del penger med sin kone - og hun var født Kirsebom fra Sogndal.
Snekker Feyling hadde bygget meget for Kirsebom-familien, og nå tok også Jansen ham i sitt brød i Eikvaag. Jochum må ha sett Feylings suverene evner i utfoldelse, og dermed fikk den nye tyske kunstsnekker en ny stor oppgave. Han skulle stå for den praktiske utforming av Husan.
Ja, slik må det ha gått til - at Husan ble den helt enestående forening av overlegenhet i proporsjoner samtidig med at paléet fremsto som et særsyn også i detaljenes kvalitet.
Feyling førte sine jern med fremragende dyktighet. Men denne gang var han ikke egenrådende. Arkitekten sto over ham med sine krav. Her skulle formspråket ikke være tysk eller fransk, men tvertimot engelsk - og det var byggherren selv enig i.
Husan reiste seg på sine høye, tykke steinmurer i tidens manér. Hoveddøren skulle danne det optiske sentrum, som en altertavle i kirkeinteriøret, og som en altertavle ble døren utstyrt med utskjæringer og ornamenter. Slik var det hos Jansens i Eikvaag, og slik var det hos Jonas Lund samme sted.
På muren kommer tømmerstokkene på plass fra Jochums egne skoger i Lyngdal, fraktet til byen på hans egne fartøyer. Stokk på stokk ble lagt på plass og laftet sammen, slik Feyling hadde lært det.
Utenpå ble brede bord lagt på hverandre, panel med en skrå høvelkant langs nedre kant, en egenhet som er blitt Feylings varemerke og som vi fremdeles kan se som en eiendommelighet i distriktet. Skråkanten medvirket til å gi fasaden en ekstra løftning og vitner om snekkerens skapende evne.
Kombinasjonen Jochum Lund, Georg Johnstone og Ludvig Feyling var lykkelig. De tre dannet skole og må ses som den direkte årsak til den meget høye håndverksmessige kvalitet som karakteriserer også mindre hus i byen og uthavnene."
Skjønne damer i stort toilet
"Hvorfor bygget Jochum B. Lund det staselige hus han aldri selv bodde i?
Til to av sønnene, mener man å ha konstatert på grunn av romfordelingen i første etasje. Rommene skal være fordelt slik at det naturlig fremkom to leiligheter til høyre og til venstre for sentralhallen, innenfor den staselige hovedinngangen.
Jo, det er nok mulig at Jochum tenkte først og fremst på sønnene når han lot Husan oppføre, men det er mer sannsynlig at han bygget for sitt eget behov. Huset på torvet var etter hvert blitt for beskjendet til den store mann. Han ville ha et palé som Kielland hadde det i Stavanger og som de rike kjøpmannsfamilier lot bygge i alle småbyene som hadde slått seg opp på gode tider. Morten Kallevig i Arendal var et forbilde. Når Jochum selv aldri kom til å flytte inn, skyldtes det vel rett og slett at Husan ikke ble ferdig før hans tid var ute. Sønnene var gifteferdige og flyttet inn, mens deres mor, Inger Marichen, forble boende i huset på Torvet, som nå plutselig var stort nok for hennes ensomhet.
Når man har ment å finne et opprinnelig opplegg til to leiligheter i Husan, må det skyldes mangel på kunnskap om tidens måte, og selvfølgelig det faktum at huset vitterlig ble brukt av to familier som holdt adskilte husholdninger til daglig. Mens man tidligere på Sørlandet stort sett brukte den barokke romfordeling som ble bestemt av hovedinngangene i nordre side av fasaden, var man samtidig med innføringen av de høye grunnmurer gått over til å bygge såkalte midtgangshus.
Den høye trappen som ble nødvendig på grunn av grunnmuren, kunne av arkitektoniske hensyn bare stå midt på fasaden, og dermed ble det store sentralrommet skapt. Det ga en staselig og prangende inngang, men romfordelingen ble ugunstig, etter dagens mål. Man måtte bygge to pipeløp fordi stuene på begge sider skulle varmes opp. Inngangspartiet virket som en luftsluse hvor ild fikk god næring. Husan var ingen unntagelse. Tvert imot ble paleét et forbilde på tidens stil.
Når jeg mener at Husan ikke var ferdig før det var for sent for Jochum å flytte inn, er det fordi hele anlegget bærer preg av aldri å være avsluttet slik det var tenkt. På eldre bilder kan man se noen små og skjemmende bislag på fasaden mot gårdsplassen. På grunn av grunnmurens store høyde ble bislagene hengende som fremmedlegemer på veggen. Like skjemmende og provisoriske virker de lange "landgangene" som fører fra terrenget inn til bakdørene.
En arkitekt av Johnstones kvalitet ville neppe nøye seg med en slik løsning, selv om man bare befant seg på gårdsplassen. Det er helt åpenbart at arkitekt og byggherre har tenkt seg en fløybygning som kunne bringe hele komplekset i bedre kontakt med terrenget. Av de tidligere planer for hageanlegget fremgår det også at man hadde tenkt seg symmetriske terrasser, rikt beplantet og påkostet. Nei, her var det ikke snakk om en mindreverdig side av huset hvor bare tjenere og husdyr skulle ha adgang.
Da Gabriel og Ebbe flyttet inn var det altså et uferdig Husan. De måtte nok love sin far å fullføre verket. Når de aldri kom seg til å gjøre det, hadde de fullgode unnskyldninger. Krigen og nødsårene, og det senere krakk. De hadde rett og slett ikke penger. Slik svarte Ebbe til sitt navn. Han representerte ingen stigning i familieformuen.
Men bare trist var ikke livet etter at Jochum var gått bort. Gabriel og Ebbe og deres onkler, som tidligere hadde vært kompanjonger i firmaet, fortsatte hver for seg. Dessuten var det andre Lund-firmaer i byen og Eikvaag. I tillegg kom de kondisjonerte som ikke bar navnet Lund. Sorenskriver Bøckman gled godt inn i stilen, og det samme gjorde flertallet av de mange prester, både i Farsund, på Lista og i Lyngdalen. Så fort inntektene fra kaperfarten var begynt å strømme inn, tok selskapslivet seg opp igjen. Ja, det ble nok endog mer hektisk enn det var. Slik er det gjerne i krigstider når man lever farlig. Under og etter krigen som skilte Norge fra Danmark, kom Husan til sin rett. Her var det mulig å ta imot, og tok imot det gjorde man, både den store skare familie og tilreisende gjester, enten de var fra distriktet eller langveisfra når en skute måtte ligge på været, hvilket skuter gjorde på den tid, noen ganger hele vinteren.
Heldigvis har vi førstehånds skildringer av slike mondene selskaper. Fredrik A. Otto, som selv hørte til Lundene gjennom sin mor, og også til den familie som først og fremst var klar til å overta ledelsen i Farsund da Lundene glapp, har i sin fornøyelige bok "Gamle skilderier" fortalt om selskapene og turene til sagagården Huseby, som nå lenge hadde vært i Lundenes eie. Vi ser formelig for oss de skjønne damer i stort toalett og de staselige herrer med sine kalvekryss, konversere gjestene eller svinge seg i de høyloftede saler i annen etasje, under den mektige mansard:
" Og Selskaperne blev alltid staseligere hos den ene end det havde været hos den anden. Fruerne søgte at overgaa hverandre. De dækkede op med al den Overflødighet af Mad, der hørte til for riktigt at hædre Gjesterne og gjøre Huset Ære. De stegte de fedeste Gjæs og Gjødkalve på Spid og bagte de lækreste Tærter og taarnhøie Kransekager, og Bordene skinnede af det fineste og hvideste Dækketøi, Porcelæn og Opsatser af Sølv og Krystal, fyldte med kunstfærdig forarbeidede Blomster."
Slik hadde de det. Ja, de var så finfine at de kunne tillate seg å se ned på den stakkars overtolder Brieghel og hans dumme viv. Denne Brieghel viste seg å være Lundene for provinsiell, og Otto lar den vittige student, Søren Bugge Lund, gjøre dette hjertesukk over de umulige:
"Ingen af dem havde nogensinde før været udenfor Kjøbenhavn, og alle Deres Tanker og Forestillinger havde et saa lokalt tilsnit, at man fristedes til at tro, de ikke havde været udenfor Deres egen Gade."
Men Lundenes tanker hadde intet lokalt tilsnitt. De var både nasjonale og internasjonale - verdensborgere sant å si - i sitt Husan. Ingen la særlig brett på at paleéts bakside bare var en svinesti hvor møddingen lå, og hvor det fremtidige salteflesk gryntet seg gjennom sin korte tilværelse.
På forsiden var alt glansfullt. Fra skutene, som ség for slakke seil innover forbi Flåma og Prestøy og videre forbi Svinehagen mot den indre havn, ble man fort klar over hvor byens herrer holdt til. Hvis man hadde ærender dit skulle man bare opp den lille bakken før man sto foran Gabriels og Ebbes fasade, den praktfulle utskårne døren som møter også nåtidens besøkende til Farsund Rådhus.
Trappen var ikke fullt så staselig som i dag, heller ikke det rom man først trådte inn i. Hallen var dimensjonert etter den funksjon den var tiltenkt. Her skulle gjestene mottas, men ikke oppholde seg. Ingen trapp førte videre opp i huset slik som i dag. De vakkert og nennsomt utskårne og kunstferdig malte fotpaneler under silketapetet av fineste engelske kvalitet, ga den førstegangsbesøkende inntrykk av soliditet. Veggene ble bare brutt av dørene, som førte inn til de like store stuer til venstre og til høyre, og til leiligheten bak. Men her var det bare tjenestefolk som ferdedes daglig. Ved de store begivenheter måtte man imidlertid gå fra stuene og inn i to symmetrisk liggende trapperom, hvorfra man entret opp overraskende smale trapper til den store festsalen ovenpå. Den var plassert som en midtakse tvers gjennom huskroppen, og kunne om nødvendig kobles sammen med to store stuer til hver side. Også her var det fotpanel av fineste slag, og silketapet i rosa, grønt og gull. Store prismekroner hang ned fra taket i alle rom. Bare de må ha kostet en formue.
Hvor er det blitt av alt sammen? Spredt for alle vinder både i Farsund og landet forøvrig. Men smått om senn vender gjenstand for gjenstand tilbake som gave til Husan - hvor tingene rettmessig hører hjemme.
Men hverken Gabriel eller Ebbe hadde lykken med seg. Fra 1820 må de etter hvert innskrenke, og i årene fremover dør de en etter en, Gabriel i 1832, Ebbe i 1837, og tidligere også de andre, Søren Brun Lund, Jonas Eilertsen Lund. Etter 1835 blir det rett som det er holdt auksjoner over Lunde-gods. Gabriels og Ebbes forretning - det vil si stumpene av den - tilfalt Gabriels sønn, visekonsul Jochum Brinch Lund, som nå residerte på et redusert Husan. En ny Jochum i familien var til liten hjelp. Det var ugjenkallelig slutt. Unge Jochums datter giftet seg Olsen og telegrafisten Oluf med dette etternavn hadde slett ikke råd med å holde det store Husan ved like, hvilken hederskar han ellers var."
Sørlandets pryd
"Storhetstiden er tilsynelatende slutt. Husan må tåle litt av hvert. Fra ca. 1850 lykkes det familien å leie bort halvparten av huset til sorenskriver Ove B. Vangensten, mens de selv lever på minnene i den andre.
Husan fortsetter som sorenskriverbolig helt frem til århundreskiftet, som kommer sammen med 100-årsjubiléet.
Sommeren 1914 er det uro i Europa, men skipsreder Jens G. F. Lund i Bergen har åpenbart tro på fremtiden. Han kjøper i alle fall Husan av sin fjerne slektning, fru Dina Olsen, for 13 000 kroner. Beløpene skulle nå en ganske annen størrelse før skipsrederen syntes han hadde fullført verket.
I årene som kommer blir det igjen bygget i den store stil. Nå er det den danske arkitekt Erik Sølling som har ledelsen, og med skipsrederens penger bygger han den såkalte nye fløy. Her ble det ikke spart på noe som helst. Priser og lønninger stiger kolossalt, og Jens Lund brukte 1 1/2 million kroner i årene fra 1915-1918, forteller Johannes Seland i "En by og en bank".
I tillegg kom de nye møblene som skulle pryde saler og rom, en hel skipslast, som fikk et dansk tidsskrift til å sukke i sin omtale. Sjelden hadde man sett en så praktfull samling møbler. Den nye fløyen og rotunden som bandt den sammen, ga Husan de rette proporsjoner slik de trolig var ment fra begynnelsen. Fløyen inneholdt festsal i første etasje (i dag bystyresal) og ballsal i annen. Begge disse saler er samvittighetsfullt restauerert av kommunen og adskiller seg ikke mye fra originalen.
Ved innvielsen utbrøt Vilhelm Krag: "Husan er atter Agders perle og Sørlandets pryd."
Men nok en gang rammes Husan av katastrofen. Etterkrigstiden lammer næringslivet, og skipsreder Jens G. F. Lund forblir ikke uberørt. Han mister sitt Husan for skarve 5000 kroner som han skylder Bergen kommune i skatt. Bergen vil ikke gi ham henstand i fjorten dager til tross for at han hadde betalt over 10 millioner i skatt - kontant...
Bergen kommune slår altså til seg Lunde-paléet med flertallsnavnet, for skyldig skatt.
Nå ser det svart ut, før skipsrederens farbror, Macody Lund, kommer inn i bildet. Sistnevnte føler familieansvaret tungt, og det er hans innsats som sikrer de nødvendige midler fra de mange Lunder landet over, slik at en familiestifelse kan overta ansvaret. 140 000 kroner koster fornøyelsen i første omgang, men Husan var reddet fra å bli fylkessykeshus eller sjømannshjem.
I 1924 tar en Lund på nytt fast opphold i Husan - og der forblir han til sin død i 1943. Her skal vi ikke komme nærmere inn på Macody Lunds viktige innsats, men bare konstatere at da han døde lå Husan igjen nærmest i ruiner. Brannen tok livet av ham, sa folk.
- Husan brenner, ble det ropt fra gatehjørne til gatehjørne. Bare noen dager tidligere hadde tyske okkupasjonssoldater tatt paléet i besittelse og arrestert dets herre. Macody ble ført avsted tiljublet av byens befolkning. Men senhøsten 1949 var kald, og tyskerne frøs i Husans haller. De fyrte for kraftig og dermed skjedde det.
Røyken sivet ut fra mansardtaket mot Torvgaten og spredte seg etter hvert langs hele den uerstattelige fløyen. Alle forsøk var forgjeves, og da ilden omsider var slukket, lå taket i ruiner mens vannet silte nedover de gamle tømmerveggene og gjorde ubotelig skade. Bare skjelettet sto igjen. Mye innbo ble redet ut, men like mye ble flammenes rov. Da freden kom slikket den lille sjøfartsby sine sår. Noen av de beste sønner var gått bort, og Husan lå i ruiner. Hva nå?
Allerede i de første gledesstrålende dager var det klart at ruinene ikke kunne ligge der som de lå. Forfallet hadde gjort seg gjeldene også i den nye fløy, og her måtte treffes beslutninger av vidtrekkende betydning. Førkrigsordføreren Karl Briseid, ville at kommunen skulle kjøpe eiendommen med tanke på gjenoppbygging. Han og mange andre fremsynte menn kunne ikke tenke seg et Farsund uten Husan. Byen trengte et rådhus, så hvorfor ikke gjenreise Lunde-paléet. Selv om man sto tilbake med en kulisse ville det sikkert ta seg bedre ut enn et hvilket som helst moderne hus.
I tråd med dette går Husan ut av Lund-slekten den 16. oktober 1946. Kommunen kjøper eiendommene for 325 000 kroner. Dermed var den siste eiendom tilhørende byens grunnleggere definitivt ute av slekten.
Men først i 1950-årene ble det oppnådd enighet om å gjennomføre den store plan. Den brente fløy skulle gjenreises som den var utvendig og innredes til kommunale kontorer.
Fylkesarkitekt Christon A. Christensen fikk oppdraget, og han gjennomførte oppgaven med pietet og kunnskap. Den fløyen som ble bygget av Jens G. F. Lund måtte restaureres med store omkostninger, før man endelig i slutten av 1960-årene kunne ta rådhuset i bruk litt etter litt.
Nå samles byens borgere igjen i de gamle haller, som de har gjort det i generasjoner. De folkevalgte organer treffer viktige beslutninger innenfor Husans vegger - og den som har lest denne beretning til ende vil bedre forstå hvorfor farsundere elsker sitt Husan."
- (Research):http://snl.no/.nbl_biografi/Jochum_Lund/utdypning
http://www.farsunds-avis.no/artikkel.asp?Artid=6627
|
1743 - 1807 (64 år)
[1]